Røde Kors sin historie
Norges Røde Kors er en av de eldste nasjonale Røde Kors-foreningene. Organisasjonen
ble stiftet den 22. september 1865 av statsminister Frederik Stang. I 1907 ble den
autorisert av Det Kgl. Forsvarsdepartement som en frivillig hjelpeforening for den
militære saniteten i tilfelle krig. I dag er Norges Røde Kors en moderne, landsomfattende
organisasjon med ca. 160 000 medlemmer. Hjelpearbeidet har stor spennvidde: fra
omsorgsarbeid for eldre, syke og ensomme, til besøk i fengsel, fjellredningstjeneste,
aids-arbeid og kontakttelefon for barn og unge.
Innsats for medmennesker
Røde Kors har siden opprettelsen organisert mennesker som ønsker å yte en innsats
for sine medmennesker. I krigssituasjoner har organisasjonen et nedfelt mandat fra
verdenssamfunnet, og i fredstid er Røde Kors en beredskapsorganisasjon som yter
hjelp til utsatte og sårbare grupper i samfunnet. Røde Kors er verdens største humanitære
organisasjon og er politisk og religiøst uavhengig.
Historisk tilbakeblikk
Bakgrunnen for Røde Kors’ historie går tilbake til sveitseren Henry Dunant (bildet)
og året 1859. Dette året reiste den 31 år gamle bankmannen Henry Dunant (1828–1910)
for å diskutere forretninger med den franske keiser Napoleon den 3. Dunant arbeidet
på dette tidspunktet med å få støtte til et stort landbruksprosjekt i Algerie. På
sin reise til keiseren var Dunant ved en tilfeldighet i Solferino, i det nåværende
Nord-Italia, rett etter at et stort slag nettopp hadde funnet sted.
Italia besto på denne tiden av flere mindre kongeriker, bl.a. kongeriket Sardinia
som var underlagt det østerrikske keiserdømmet. Bakgrunnen for slaget var et opprør
mot den østerrikske herskermakten. Det hele begynte 24. juni 1859 i Solferino hvor
italienske tropper med hjelp fra Frankrike utkjempet et blodig slag mot de okkuperende
østerrikske troppene. På en 5 mil lang slaglinje kjempet mer enn 300 000 mann. I
løpet av 15 timer var slaget over. Østerrike led et knusende nederlag, men igjen
på slagmarken lå over 40 000 døde og sårede. Dette slaget, som var et ledd i samlingen
av Italia (1859-1861), hadde knapt blitt nevnt i historiebøkene hadde det ikke vært
for Henry Dunant.
Sanitetssoldatene som var på stedet, hadde verken kapasitet eller utstyr til å avhjelpe
lidelsene til de sårede. Dette synet av grusomhet opprørte Henry Dunant. Han begynte
å organisere hjelp og etter hvert ble sykestuer opprettet i kirker i omegnen. I
arbeidet fikk Dunant hjelp fra lokalbefolkningen på stedet. Dunant var av den oppfatning
at alle sårede var likeverdige mennesker med like krav på hjelp, uansett om de var
østerrikske, italienske eller franske soldater. Denne tenkningen fikk gjennomslag
blant hjelpearbeiderne på slagmarken og ”Tutti fratelli” – vi er alle brødre – ble
et motto.
Etter sin hjemreise til Sveits kunne ikke Henry Dunant glemme sine opplevelser fra
Solferino, og med penn og papir foreviget han krigens tragedier i boken ”Et minne
fra Solferino”. Boken var ferdig i 1862 og ble trykket på Dunants egen bekostning.
Men Dunant ville mer enn kun å skrive en bok. Hans tanker var at det i alle land
burde opprettes frivillige hjelpeforeninger som skulle ha til oppgave å pleie og
hjelpe sårede i krig. Hjelperne skulle være nøytrale og hjelpe uten å ta stilling
til partene i konflikten. For å få gjennomslag for sine tanker sendte Dunant kopier
av sin bok til regjerende konger i Europa, til politikere, militære offiserer, innflytelsesrike
personer og venner. Boken fikk raskt uventet støtte blant europeere, som for en
stor del var uvitende om krigens grusomheter og sjokkert av beskrivelsene.
Gustave Moynier, en jurist som på denne tiden var president i foreningen ”Geneva
Public Welfare Society”, ble dypt rørt av ”Et minne fra Solferino”. Som en handlingens
mann foreslo han straks at Henry Dunant måtte møte de andre medlemmene i foreningen
og fortelle om sine opplevelser. På møtet ble det nedsatt en femmanns komité, som
foruten Dunant og Moynier bestod av general Guillaume-Henri Dufour, Dr. Louis Appia
og Dr. Théodore Maunoir, alle sveitsiske borgere. Kommisjonen hadde sitt første
møte 17. februar 1863 og tok navnet ”International Committee for Relief to the Wounded”.
I de påfølgende månedene arbeidet femmannskomiteen med å organisere en internasjonal
konferanse. Konferansen fant sted i Geneve i oktober 1863 og samlet representanter
fra 14 land, deriblant Norge. På konferansen ble det vedtatt at symbolet rødt kors
på hvit bakgrunn, et omvendt sveitsisk flagg, skulle være emblemet som identifiserte
hjelpearbeidere som tok seg av sårede soldater. Denne konferansen markerte Røde
Kors-organisasjonens fødsel. Senere endret komiteen navn til ”International Committee
of the Red Cross” ICRC eller IRKK – ”Den Internasjonale Røde Kors Komiteen” som
navnet er på norsk. Senere er også symbolet Røde Halvmåne blitt sidestilt med det
røde korset som beskyttelsesemblem. Arbeidet for utbredelsen av Dunants tanker fortsatte
også etter konferansen i 1863. Dunant selv arbeidet aktivt for at det i alle land
skulle opprettes hjelpeforeninger i fredstid, som kunne gi hjelp til sårede i krigstid.
Denne tanken førte til opprettelsen av nasjonale Røde Kors-foreninger. I Norge ble
Røde Kors etablert 22. september 1865. Det finnes i dag Røde Kors- / Røde Halvmåne-organisasjoner
i de fleste land i verden.
Internasjonal humanitær rett
En annen av Dunants hovedtanker ga opphavet til det vi i dag kjenner som internasjonal
humanitær rett. Tanken var at landene skulle bli enige om regler som i en krigssituasjon
skulle beskytte dem som ikke deltok aktivt i kampene, for eksempel sårede soldater
og krigsfanger. Den første konvensjonen ble vedtatt i Geneve i 1864. Konvensjoner
og protokoller for å begrense krigens grusomheter har siden 1864 blitt utvidet til
de fire såkalte Genevekonvensjonene med to tilleggsprotokoller. Senere har det fulgt
en rekke andre konvensjoner og protokoller, bl.a. forbud mot bruk av antipersonellminer
og begrensning i bruken av ulike våpentyper og gasser.
Nobels Fredspris
Røde Kors har internasjonalt oppnådd bred anerkjennelse for sitt arbeid. Dette er
bl.a kommet til uttrykk gjennom at organisasjonen er tildelt Nobels fredspris tre
ganger, henholdsvis i 1917, 1944 og 1963. I tillegg ble Nobels fredspris tildelt
Frederic Passy og Henry Dunant i 1901.
Kilde: Norges Røde Kors